Den 27. desember 2012 legger vi nok en gang av sted på langtur, denne gangen tilbake til Stillehavet og øyene der. Vi skal tilbringe 8 uker rundt på forskjellige øyer i Stillehavet og er tilbake i Norge igjen den 21. februar 2013. Planlegging av turen har pågått siden vinteren 2012 og flybilletter og hoteller var stort sett ferdigbooket i begynnelsen av juni 2012.
Turen starter med morgenflyet fra Kristiansand til Oslo, og deretter videre til London. Etter noen timers ventetid i London går ferden med Air New Zealand via en mellomlanding og ytterligere noen timers venting i Los Angeles, så går ferden derfra videre til Auckland i New Zealand, hvor vi lander 35 timer etter avreise fra Kristiansand. Da er vi omtrent så langt borte fra Kristiansand som det går an å komme her på jorda.
I Auckland får vi ca 8 timers venting på flyplassen før flybytte, og så settes kursen nordover Stillehavet igjen til Tongatapu som er hovedøya i Stillehavets eneste kongedømme, Tonga. Vi var her også sist gang vi var i Stillehavet, men Tonga er absolutt verdt flere besøk.
På vår første stopp på Tonga skal vi bo på det samme stedet som sist.
Vi blir hentet på flyplassen og kjørt til havna i hovedstaden, Nokualofa, ca 30 minutters kjøretid. Deretter går ferden videre med en delvis motorisert seilbåt ut til ei lita øy som heter Fafa Island. Øya er ei paddeflat koralløy omgitt av et korallrev med en lagune innenfor. Øya’s høyeste punkt ligger ca 1,5-2 meter over havnivået, og det tar ca 20 minutter å gå rundt hele øya. Det eneste som finnes her er hotellet som består av 13 hytter bygget i tradisjonell Tonga-stil og hotellet’s restaurant. Hyttene er plassert litt tilbaketrukket fra stranda rundt hele øya, og slik at ingen av hyttene kan se naboen. Maksimalt kan det være 26 gjester på øya. Vi reiser egentlig utenfor sesongen, og sist vi var her så var det aldri mer enn 10-12 gjester.
Her trår man inn i en verden som er så totalt forskjellig fra vår egen at det er vanskelig å forestille seg. Den eneste lyden man hører er stor sett Stillehavsdønningene som bryter mot korallrevet noen hundre meter utenfor. Hyttene er bygget i tradisjonell Tonga-stil med vegger av flettede palmeblader, likevel med en helt akseptabel og bra «hotell-standard». Når man går inn på«badet», går man egentlig ut på en overbygget platting med wc og dusj, men uten vegger ut over beplantningen/skogen rundt. Vannet er oppsamlet regnvann, og det er sola som står for oppvarmingen av vannet. Dette funker helt greit. På dagtid har vi strøm fra øya’s aggregat, men dette stenges kl 20:00 om kvelden, og etter denne tid har vi den strømmen som er lagret i solcellepanelene i løpet av dagen, nok til et par små lyspærer.
På Fafa Island skal vi tilbringe 9 dager før vi drar videre til en annen av øyene i Tonga som heter Ha’apai. Ha’apai er egentlig navnet på en gruppe på 62 småøyer, hvorav 17 er bebodd, og ligger ca 45 minutters flytid nord for hovedøya, og ferden dit går med et lokalt flyseskap. Her skal vi bo på naboøya til flyplassen, på ei lita øy som heter Foa, og på et sted som heter Sandy Beach Resort. Øya har ikke veldig mange turister, så her er det absolutt sjanser for å møte virkelig sydhavskultur. Mytteriet på Bounty skjedde forresten i farvannet rundt Ha’apai. Her tilbringer vi 11 dager før ferden går tilbake til hovedøya på Tonga, og derfra videre fra den internasjonale flyplassen.
1 Pangai, “hovedstaden” på Ha’apai.
Neste stopp på ferden blir Samoa. Turen hit går via flere av småøyene som tilhører Fiji-øyene, og med flybytte på hovedøya og ferden videre til Samoa. Denne flyturen blir nok den mest «spennende mhp timingen» fordi vi har veldig knapt med tid på enkelte flybytter på småøyene, og i Stillehavet generellt har man en svært fleksibel holdning til begrepet tid. Dette gjør fort at noe kan skjære seg her, men alternativet ville vært å fly via New Zealand igjen, og det ville bety samlet 8-10 timers ekstra flytid. Det sier noe om avstandene i Stillehavet.
På Samoa skal vi bo på et sted som heter Sinlai Reef Resort. Her skulle vi også ha vært på den forrige turen, men 2 måneder før vår ankomst dengang, så ble hotellet truffet av en tsunami som jevnet absolutt alt med jorden, men nå er det hele gjenoppbygget. Samoa er nok den av øyene vi besøker som er «mest sivilisert», og vi tilbringer 10 dager her før turen går tilbake til New Zealand.
På grunn av litt uflaks med flyforbindelsene får vi et «litt ufrivillig opphold» på New Zealand i 2 dager før vi setter kursen mot Cook Island, og vi fly via Rarotonga til Aitutaki. Aitutaki er ei gruppe koralløyer som ligger spredd langs korallrevet utenfor, som danner en fantastisk lagune på innersiden. Det er kun hovedøya som er bebodd.
2 Flyplassen på Aitutaki
3 Aitutaki
De første 12 dagene på Aitutaki har vi leid en villa, virkelig i «superklassen», (og med en pris deretter……….).
4 Aitutaki Escape
Her blir det noen dager i avslappende luksus på Aitutaki Escape som resorten heter, før ferden går til ei ubebodd øy ute i lagunen som heter Akaiami. Hit blir vi kjørt ut med båt og ei kasse med mat til en virkelig «Robinson Crusoe tilværelse». På 1950-tallet gikk det ei sjøflyrute fra New Zealand til Fiji som måtte mellomlande for å bunkre drivstoff her, og bygningen etter dette står fremdeles på øya. Øya eies av dame som heter Gina, og som er datter av en høvdingene på Aitutaki. Huset på øya er omgjort til 2 soverom og et primitivt kjøkken, og her blir det noen dager fullstendig avskåret fra resten av verden og med bading, fisking og snorkling som hovedbeskjeftigelser fra soloppgang til solnedgang. Det er selvsagt ikke strøm på øya, og når sola har gått ned på disse breddegrader så er det virkelig mørkt, men med en helt fantastiske stjernehimmel som ikke er forstyrret av et eneste elektrisk lys på mange hundre mils avstand.
Oppholdet på Aitutaki avsluttes med noen dager på Aitutaki Lagoon Resort, hvor vi også har bodd tidligere. Hotellet ligger på en liten øy, Akitua, med en fantastisk utsikt over lagunen i Aitutaki.
Link til Aiututaki Lagoon Resort
Etter 4 dager på Aitutaki Lagoon Resort går ferden tilbake til til New Zealand igjen, og her tar vi et par dagers tilvenning til «real-life», før vi setter oss på flyet hjem til en norsk vinter som da forhåpentligvis er under avslutning. Flyturen hjem går direkte med en kort mellomlanding i Los Angeles og videre til London, og videre via Oslo til Kristiansand hvor vi lander den 21. februar om kvelden. Da har vi vært borte i nokså nøyaktig 8 uker.